Siste nyhet

Hva gjøres for å unngå mageleie?

Mandag
Jeg mener debatten om mageleie har vært altfor ensidig, jmf blogginlegg for litt siden. Betyr det at jeg, eller HAVA-Instituttet, er FOR holding i mageleie?

Å holde en person fast – uansett metode – er en krenkelse av en grunnleggende rettighet. Jo mer total og påfallende kontrollen er, jo større er krenkelsen. Bare når det er eneste mulighet for å hindre enda større krenkelser, kan slike inngrep forsvares. Og et mer påfallende inngrep kan bare forsvares hvis det i betydelig grad er mer egnet til å løse oppgaven enn et mindre påfallende inngrep.

Å holde noen fast i mageleie – gitt at det gjøres kompetent – er etablering av massiv fysisk kontroll. Det er dessuten,  uten tvil, en påfallende form for fysisk kontroll.

Så mageleie bør unngås, også om kvelningsfare ikke var en problemstilling.

Jeg er heller ikke for å skjære i levende mennesker, bortsett fra når kirurger har god grunn til det, eller å innta store doser gift, bortsett fra når det er nødvendig for å overvinne en alvorlig sykdom.

Spørsmålet er om denne unngåelsen skal være absolutt eller relativ og hvilke (uintenderte) konsekvenser et forbud vil få. Et annet sprøsmål er: Hva gjør man I PRAKSIS for å unngå mageleie?

Her er noen avgjørende bidrag:

1. Effektiv, individuelt tilpasset, forebygging: Hva er det som FAKTISK forebygger nødssituasjoner? Hvilke egenskaper og ferdigheter i personalgruppa? Hva slags samspill? Hva slags kultur? Hva slags balanse mellom aktivitet og hvile? Hvilke samtalemner? Hva er det som FAKTISK fører til at situasjoner tilspisser seg, og hvordan kan det unngås? Hvorfor er gode strukturerings- motiverings og forsterkningstiltak essensiell forebygging?

2. Effektiv deeskalering: Hvordan hindrer man en vanskelig situasjon i å bli farlig? Hvordan tar man hensyn til de fysiologiske prosessene som finner sted hos de involverte?

Både forebygging og deeskalering må bygge på en forståelse av at aggressiv og voldelig atferd er effektive og naturlige overlevelses- og mestringsstrategier, frambrakt av naturlig seleksjon (på artsnivå) og individuell læringshistorie. En må også ta i betraktning biologiske og historiske motstrategier til aggressiv og voldelig atferd.

3. Effektive ikke-inngripende strategier for skadeavverging: Dette er et ofte neglisjert, men avgjørende felt. Grunnleggende “taktisk” kompetanse gir muligheter for å være skadeavvergende uten tvangsbruk og uten å vekke oppsikt. Hvor plasserer man seg? Hvordan leder man bort “førstebevegelsen” som i neste sekund ville vært farlig?

4. Skalering av inngrep: En “stige” av skadeavvergingsteknikker som går sømløst over i hverandre, og som bygger på samme taktiske prinsipper, gjør det enklere å velge de mindre inngripende teknikkene, selv i svært risikable situasjoner.

Karl Kristian Indreeide – juli 2013
Se neste
Se forrige

©2013 Design & utvikling av knowhow