Siste nyhet

Fysisk tvang mot utagerende elever løser ingen problemer

Dette er overskriften på et intervju som NRK i Troms har gjort med ”en av landets ledende eksperter på barn og unges psykiske helse” – Willy-Tore Mørch

http://www.nrk.no/troms/_-fysisk-tvang-mot-utagerende-elever-loser-ingen-problemer-1.12668183

Intervjuet er en oppfølging av artikkelen Barneskole bruker ulovlig tvang – fortviler over manglende hjelp

http://www.nrk.no/troms/barneskole-bruker-ulovlig-tvang—fortviler-over-manglende-hjelp-1.12661725

Voldsutøvelse medfører ofte fysisk og psykisk skade for dem som blir utsatt for volden, eller lever med trusselen om vold. Dette anser skolen som et problem, og det er dette problemet de har sett seg nødt til å løse med fysisk tvang. At fysisk tvang mot utagerende elever ikke løser noen problemer er derfor en mer interessant uttalelse enn man kanskje skulle tro.

Når Mørch uttaler at fysisk tvang ikke løser noen problemer, så er det vanskelig å tolke dette annerledes enn at han mener at

-det ikke er noe problem at folk utsettes for skadevirkningen av vold, eventuelt at vold ikke har skadevirkninger
og/ eller at
-fysisk tvang ikke kan begrense skade i akutte nødssituasjoner

Eller forutsetter virkelig Willy-Tore Mørch at de ansatte ved skolen tenker på tvangsbruken som en behandlingsstrategi? Er det slik at ”problemet” han referer til er selve den voldelige atferden– ikke de akutte skadevirkningene av denne atferden?

Min erfaring med norsk pedagogisk personale er mer i tråd med sitatet i samme artikkel:

Skoleledelsen er fortvila og sier at dette har de kun brukt i nødverge.

Eller som det heter i den andre artikkelen:

Skoleledelsen er fortvilet. De mener de ikke har andre måter å sikre seg selv, andre elever eller eleven selv på – enn ved å bruke makt.

Nødverge, altså. Personer har vært i fare og skolen har tydd til midler som i andre situasjoner ville vært ulovlige. De har tydd til et onde for å avverge et større onde. Skolen har ikke på noen måte vært komfortabel med dette. I artikkelen som er grunnlag for intervjuet med Mørch gjøres følgende klinkende klart:

  1. De bruker bare tvang i nødverge
  2. De synes selv det er uakseptabelt å bruke tvang
  3. Ingen uttrykker meninger i retning av at tvangsbruken er en effektiv, lovlig eller ønskelig metode for å avlære voldelig atferd eller ”behandle” en aggressiv elev.
  4. De har søkt om hjelp i denne saken i årevis

Et interessant utsagn fra skolen er ”Vi har hatt mange hjelpere, men lite hjelp”. En kunne tenke seg at noen av hjelperne det siktes til er ”eksperter” som har sittet på møter og lett nedlatende har lirt av seg lærde floskler og flotte selvfølgeligheter, men det stemmer sikkert ikke.

Etter hvert som jeg arbeider meg nedover i intervjuet med Mørch, støter jeg på flere uttalelser som får tankene i sving. En av dem er:

Dette barnet som tilsynelatende kan virke sterkt aggressivt, er egentlig et barn som er redd, usikker og har dårlig selvtillit.

For det første er beskrivelsen “tilsynelatende kan virke sterkt aggressivt” gåtefull for meg. Hva menes egentlig her? At volden er ”tilsynelatende”? Eller at skader og krenkelser ikke betyr noe ettersom barnet som slår og sparker bare ”virker” som det er aggressivt? For det andre – hvordan vet Mørch at barnet ”egentlig” er ”redd, usikker og har dårlig selvtillit?” Kjenner Mørch personlig denne saken og barnet det er snakk om? Eller er det slik at alle som utøver vold ”egentlig” er redde, usikre og har dårlig selvtillit? Eller gjelder det bare barn som utøver vold? Eller barn som utøver vold på skolen?

Tenker vi litt videre åpner det seg stadig nye spørsmål:

Er det slik generelt at vold ikke skal hindres dersom voldsutøveren er redd, usikker og har dårlig selvtillit? Hva med personer som er trygge, sikre og har god selvtillit? Kan disse stoppes hvis de utøver vold? Hva hvis dette igjen fører til at de blir usikre, redde og får dårlig selvtillit? Eller er det bare når det er elever og lærere i barneskolen som utsettes for volden at dette prinsippet gjelder? Hvis jeg selv blir utsatt for vold vil jeg her og nå understreke at jeg håper noen griper inn for å stoppe det – uavhengig av hva slags antagelser man kan ha om voldsutøverens emosjonelle tilstand.

Her er et annet interessant utsagn:

Når man bruker denne typen maktmidler som å legge ned eleven, fører det til ny maktbruk fra elevens side. Det viser seg i alle sammenhenger. Derfor er denne typen strategier uheldig fordi man får aldri bukt med problemene, sier Mørch.

Alle og aldri, altså. Jeg vil gjerne se forskningen som ligger til grunn for en påstand som både er så bred og så bastant.  For meg ser det ut som dette utsagnet er beviselig feil.  Jeg går ut fra at med ”å få bukt med problemene” mener Mørch at eleven slutter å utøve vold. Dette innebærer at dersom én person i verdenshistorien i en periode har blitt hindret i voldsutøvelse ved hjelp av nedlegging og denne praksisen avsluttes fordi personen etter hvert har sluttet å utøve vold, så er utsagnet motbevist. Og det har skjedd, for å si det sånn. Jeg skjønner at jeg høres ut som en som nettopp har begynt å studere logikk, men det får våge seg.

Igjen: Det er ingen i den aktuelle saken som har gitt uttrykk for noe annet enn at de ser på tvangsbruken som et desperat, akutt virkemiddel som tas i bruk for å beskytte barn (inkludert den som utøver volden) og personale mot skader og krenkelse.

Professoren får spørsmålet som nå burde brenne på alles lepper:

– Hva så med de andre barna i klassen, hvordan har de det? Ifølge opplæringsloven har alle krav på et godt psykososialt skolemiljø.

Til dette svarer Mørch:

De vil helst sikkert føle angst og redsel når de opplever dette. Det som kanskje er enda verre er at lærere er rollemodeller, og da kan synet av en slik situasjon føre til enda mer redsel. De kan oppleve at – om ikke jeg oppfører meg – så kan dette også hende meg. Det er uheldig for relasjonen mellom elever og lærere, sier Willy-Tore Mørch.

Igjen er det fristende å spørre om dette prinsippet gjelder for alle som møter trusler om vold i hverdagen, eller om det bare gjelder for elever i barneskolen.

La oss gjøre en liten empati-øvelse:

La oss si at en psykolog deler kontor med en person som når som helst kan komme til å brøle, velte skrivebordet og klype eller klore psykologen. Ville psykologen fortsette å gå på jobb, dag etter dag,  i alle fall så lenge han visste at kollegaen var redd, usikker og hadde dårlig selvtillit? Er det også slik at hvis noen hadde grepet inn og stoppet den utagerende personen, så ville dette undergrave psykologens tillit til den som grep inn? Ville han da bli engstelig for hva denne personen i neste omgang kunne utsette psykologen selv for?

For ordens skyld, her er min liste over hva en må sørge for å ha på plass når en har å gjøre med aggressive eller voldelige elever:

  1. Omsorg. Fordi barn skal ha omsorg, selvsagt, og fordi mye aggresjon og vold springer ut av sykdom, deprivasjon, smerte, ubehag, ekskludering, truet sosial status, skam (knyttet til for eksempel ”feil” klær) osv. (En grunnleggende del av den omsorgen barn bør kunne forvente er etter min mening at voksne griper resolutt inn hvis barnet blir utsatt for vold eller andre krenkelser)
  2. Opplæring. Fordi barn trenger å lære mye for å ha det bra i livet, og fordi det ofte er manglende akademiske, praktiske eller sosiale ferdigheter som ligger bak aggresjon og vold.
  3. Behandling. Der ikke omsorg og opplæring er nok, kan det hende behandling rettet direkte mot den problematiske atferden, eller årsaker til denne, er nødvendig. Dette kan dreie seg om miljøterapi, samtaler, medikamenter eller en kombinasjon.
  4. Håndtering. Så lenge vold og aggresjon er en faktor, er det eneste ansvarlige å ha systemer og ferdigheter for å begrense skadevirkningene av denne volden. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hva som er uetisk i dette. Derimot anser jeg det som uetisk å la barn man har ansvar for bli utsatt for vold. Jeg anser det også som uetisk å la barn man har ansvar utøve vold.

Et ryddig håndteringssystem bør ha tre komponenter:

  1. Forebygging – Tilrettelegging og samhandling for å unngå at eleven havner i situasjoner eller tilstander der aggresjon og vold er sannsynlig.
  2. Deeskalering – Samhandling for å hindre at vanskelige situasjoner eskalerer til voldelige situasjoner
  3. Skadeavverging – strategier for å hindre at voldelige situasjoner fører til skade.  Når det gjelder skadeavverging må kvaliteten bedømmes langs to akser:

i.     Strategiene skal effektivt og pålitelig hindre skade.

ii.     Skade skal hindres på en måte som innebærer så lite ubehag, så lite inngrep i rettigheter og så lite dramatikk som mulig.

Jeg tar selvsagt forbehold om at Willy-Tore Mørch er gjengitt på en noenlunde dekkende måte.

Jeg understreker også at jeg ikke har noe kjennskap til den aktuelle skolen eller måten de arbeider med aggressiv og voldelig atferd der.

Karl Kristian Indreeide 25 november 2015

Se neste

©2013 Design & utvikling av knowhow