Siste nyhet

Fysisk tvang mot utagerende elever løser ingen problemer

Dette er overskriften på et intervju som NRK i Troms har gjort med ”en av landets ledende eksperter på barn og unges psykiske helse” – Willy-Tore Mørch

http://www.nrk.no/troms/_-fysisk-tvang-mot-utagerende-elever-loser-ingen-problemer-1.12668183

Intervjuet er en oppfølging av artikkelen Barneskole bruker ulovlig tvang – fortviler over manglende hjelp

http://www.nrk.no/troms/barneskole-bruker-ulovlig-tvang—fortviler-over-manglende-hjelp-1.12661725

Voldsutøvelse medfører ofte fysisk og psykisk skade for dem som blir utsatt for volden, eller lever med trusselen om vold. Dette anser skolen som et problem, og det er dette problemet de har sett seg nødt til å løse med fysisk tvang. At fysisk tvang mot utagerende elever ikke løser noen problemer er derfor en mer interessant uttalelse enn man kanskje skulle tro.

Når Mørch uttaler at fysisk tvang ikke løser noen problemer, så er det vanskelig å tolke dette annerledes enn at han mener at

-det ikke er noe problem at folk utsettes for skadevirkningen av vold, eventuelt at vold ikke har skadevirkninger
og/ eller at
-fysisk tvang ikke kan begrense skade i akutte nødssituasjoner

Eller forutsetter virkelig Willy-Tore Mørch at de ansatte ved skolen tenker på tvangsbruken som en behandlingsstrategi? Er det slik at ”problemet” han referer til er selve den voldelige atferden– ikke de akutte skadevirkningene av denne atferden?

Min erfaring med norsk pedagogisk personale er mer i tråd med sitatet i samme artikkel:

Skoleledelsen er fortvila og sier at dette har de kun brukt i nødverge.

Eller som det heter i den andre artikkelen:

Skoleledelsen er fortvilet. De mener de ikke har andre måter å sikre seg selv, andre elever eller eleven selv på – enn ved å bruke makt.

Nødverge, altså. Personer har vært i fare og skolen har tydd til midler som i andre situasjoner ville vært ulovlige. De har tydd til et onde for å avverge et større onde. Skolen har ikke på noen måte vært komfortabel med dette. I artikkelen som er grunnlag for intervjuet med Mørch gjøres følgende klinkende klart:

  1. De bruker bare tvang i nødverge
  2. De synes selv det er uakseptabelt å bruke tvang
  3. Ingen uttrykker meninger i retning av at tvangsbruken er en effektiv, lovlig eller ønskelig metode for å avlære voldelig atferd eller ”behandle” en aggressiv elev.
  4. De har søkt om hjelp i denne saken i årevis

Et interessant utsagn fra skolen er ”Vi har hatt mange hjelpere, men lite hjelp”. En kunne tenke seg at noen av hjelperne det siktes til er ”eksperter” som har sittet på møter og lett nedlatende har lirt av seg lærde floskler og flotte selvfølgeligheter, men det stemmer sikkert ikke.

Etter hvert som jeg arbeider meg nedover i intervjuet med Mørch, støter jeg på flere uttalelser som får tankene i sving. En av dem er:

Dette barnet som tilsynelatende kan virke sterkt aggressivt, er egentlig et barn som er redd, usikker og har dårlig selvtillit.

For det første er beskrivelsen “tilsynelatende kan virke sterkt aggressivt” gåtefull for meg. Hva menes egentlig her? At volden er ”tilsynelatende”? Eller at skader og krenkelser ikke betyr noe ettersom barnet som slår og sparker bare ”virker” som det er aggressivt? For det andre – hvordan vet Mørch at barnet ”egentlig” er ”redd, usikker og har dårlig selvtillit?” Kjenner Mørch personlig denne saken og barnet det er snakk om? Eller er det slik at alle som utøver vold ”egentlig” er redde, usikre og har dårlig selvtillit? Eller gjelder det bare barn som utøver vold? Eller barn som utøver vold på skolen?

Tenker vi litt videre åpner det seg stadig nye spørsmål:

Er det slik generelt at vold ikke skal hindres dersom voldsutøveren er redd, usikker og har dårlig selvtillit? Hva med personer som er trygge, sikre og har god selvtillit? Kan disse stoppes hvis de utøver vold? Hva hvis dette igjen fører til at de blir usikre, redde og får dårlig selvtillit? Eller er det bare når det er elever og lærere i barneskolen som utsettes for volden at dette prinsippet gjelder? Hvis jeg selv blir utsatt for vold vil jeg her og nå understreke at jeg håper noen griper inn for å stoppe det – uavhengig av hva slags antagelser man kan ha om voldsutøverens emosjonelle tilstand.

Her er et annet interessant utsagn:

Når man bruker denne typen maktmidler som å legge ned eleven, fører det til ny maktbruk fra elevens side. Det viser seg i alle sammenhenger. Derfor er denne typen strategier uheldig fordi man får aldri bukt med problemene, sier Mørch.

Alle og aldri, altså. Jeg vil gjerne se forskningen som ligger til grunn for en påstand som både er så bred og så bastant.  For meg ser det ut som dette utsagnet er beviselig feil.  Jeg går ut fra at med ”å få bukt med problemene” mener Mørch at eleven slutter å utøve vold. Dette innebærer at dersom én person i verdenshistorien i en periode har blitt hindret i voldsutøvelse ved hjelp av nedlegging og denne praksisen avsluttes fordi personen etter hvert har sluttet å utøve vold, så er utsagnet motbevist. Og det har skjedd, for å si det sånn. Jeg skjønner at jeg høres ut som en som nettopp har begynt å studere logikk, men det får våge seg.

Igjen: Det er ingen i den aktuelle saken som har gitt uttrykk for noe annet enn at de ser på tvangsbruken som et desperat, akutt virkemiddel som tas i bruk for å beskytte barn (inkludert den som utøver volden) og personale mot skader og krenkelse.

Professoren får spørsmålet som nå burde brenne på alles lepper:

– Hva så med de andre barna i klassen, hvordan har de det? Ifølge opplæringsloven har alle krav på et godt psykososialt skolemiljø.

Til dette svarer Mørch:

De vil helst sikkert føle angst og redsel når de opplever dette. Det som kanskje er enda verre er at lærere er rollemodeller, og da kan synet av en slik situasjon føre til enda mer redsel. De kan oppleve at – om ikke jeg oppfører meg – så kan dette også hende meg. Det er uheldig for relasjonen mellom elever og lærere, sier Willy-Tore Mørch.

Igjen er det fristende å spørre om dette prinsippet gjelder for alle som møter trusler om vold i hverdagen, eller om det bare gjelder for elever i barneskolen.

La oss gjøre en liten empati-øvelse:

La oss si at en psykolog deler kontor med en person som når som helst kan komme til å brøle, velte skrivebordet og klype eller klore psykologen. Ville psykologen fortsette å gå på jobb, dag etter dag,  i alle fall så lenge han visste at kollegaen var redd, usikker og hadde dårlig selvtillit? Er det også slik at hvis noen hadde grepet inn og stoppet den utagerende personen, så ville dette undergrave psykologens tillit til den som grep inn? Ville han da bli engstelig for hva denne personen i neste omgang kunne utsette psykologen selv for?

For ordens skyld, her er min liste over hva en må sørge for å ha på plass når en har å gjøre med aggressive eller voldelige elever:

  1. Omsorg. Fordi barn skal ha omsorg, selvsagt, og fordi mye aggresjon og vold springer ut av sykdom, deprivasjon, smerte, ubehag, ekskludering, truet sosial status, skam (knyttet til for eksempel ”feil” klær) osv. (En grunnleggende del av den omsorgen barn bør kunne forvente er etter min mening at voksne griper resolutt inn hvis barnet blir utsatt for vold eller andre krenkelser)
  2. Opplæring. Fordi barn trenger å lære mye for å ha det bra i livet, og fordi det ofte er manglende akademiske, praktiske eller sosiale ferdigheter som ligger bak aggresjon og vold.
  3. Behandling. Der ikke omsorg og opplæring er nok, kan det hende behandling rettet direkte mot den problematiske atferden, eller årsaker til denne, er nødvendig. Dette kan dreie seg om miljøterapi, samtaler, medikamenter eller en kombinasjon.
  4. Håndtering. Så lenge vold og aggresjon er en faktor, er det eneste ansvarlige å ha systemer og ferdigheter for å begrense skadevirkningene av denne volden. Jeg kan ikke for mitt bare liv forstå hva som er uetisk i dette. Derimot anser jeg det som uetisk å la barn man har ansvar for bli utsatt for vold. Jeg anser det også som uetisk å la barn man har ansvar utøve vold.

Et ryddig håndteringssystem bør ha tre komponenter:

  1. Forebygging – Tilrettelegging og samhandling for å unngå at eleven havner i situasjoner eller tilstander der aggresjon og vold er sannsynlig.
  2. Deeskalering – Samhandling for å hindre at vanskelige situasjoner eskalerer til voldelige situasjoner
  3. Skadeavverging – strategier for å hindre at voldelige situasjoner fører til skade.  Når det gjelder skadeavverging må kvaliteten bedømmes langs to akser:

i.     Strategiene skal effektivt og pålitelig hindre skade.

ii.     Skade skal hindres på en måte som innebærer så lite ubehag, så lite inngrep i rettigheter og så lite dramatikk som mulig.

Jeg tar selvsagt forbehold om at Willy-Tore Mørch er gjengitt på en noenlunde dekkende måte.

Jeg understreker også at jeg ikke har noe kjennskap til den aktuelle skolen eller måten de arbeider med aggressiv og voldelig atferd der.

Karl Kristian Indreeide 25 november 2015

HAVA-Instituttet hjelper til med sommeravviklingen

Mandag 13.04.2015
Sommeren er en krevende tid i mange omsorgsboliger. HAVA-Instituttet vil gjerne bidra til å gjøre sommeren knirkefri, og vil kunne bistå på fire områder:

Kompetanse til sommervikarer – gjennom kursing eller veiledning
HAVA-Instituttet tilbyr kurs innen lovverk, målrettet miljøarbeid samt forebygging og håndtering av alvorlig utfordrende atferd. Vi tilbyr også veiledning i miljøet.

Utarbeiding eller kvalitetssikring av tiltak
Monica Vandbakk og Karl Kristian Indreeide har bred erfaring med å utvikle individuelle tiltak og kvalitetssikring av disse, innenfor opplæring- strukturering og behandling, samt forebygging og skadeavverging.

Personell eller oppfølging av personell
Trenger dere miljøarbeidere, miljøterapeuter eller vikarer for veiledere? Vi har dyktig personell som kan ta over nøkkelfunksjoner for kortere eller lengere perioder.

Heldøgns tjenesteyting
I noen tilfeller blir utfordringene overveldende i forhold til kapasiteten tjenestestedet har der og da. HAVA-Instituttet kan opprette heldøgnstilbud på kort varsel – hvor vi ivaretar alle sider av driften. Slike tilbud kan opprettes innenfor det allerede eksisterende tjenestestedet, eller vi kan stille med bolig. Disse heldøgnstilbudene kan være av lengere eller kortere varighet, og innebærer alltid etablering av fagsystemer som kan overtas av oppdragsgiver ved tilbakeføring.

Vi har fått gode referanser, som vi gjerne deler med interesserte. Ta kontakt, så finner vi fram til en skreddersydd løsning sammen!

Hilde Snilsberg, kvalitetsansvarlig
E-post: hilde@havainstituttet.no
Tlf: 971 33 643

Hva gjøres for å unngå mageleie?

Mandag 29.07.2013
Jeg mener debatten om mageleie har vært altfor ensidig, jmf blogginlegg for litt siden. Betyr det at jeg, eller HAVA-Instituttet, er FOR holding i mageleie?

Å holde en person fast – uansett metode – er en krenkelse av en grunnleggende rettighet. Jo mer total og påfallende kontrollen er, jo større er krenkelsen. Bare når det er eneste mulighet for å hindre enda større krenkelser, kan slike inngrep forsvares. Og et mer påfallende inngrep kan bare forsvares hvis det i betydelig grad er mer egnet til å løse oppgaven enn et mindre påfallende inngrep.

Å holde noen fast i mageleie – gitt at det gjøres kompetent – er etablering av massiv fysisk kontroll. Det er dessuten,  uten tvil, en påfallende form for fysisk kontroll.

Så mageleie bør unngås, også om kvelningsfare ikke var en problemstilling.

Jeg er heller ikke for å skjære i levende mennesker, bortsett fra når kirurger har god grunn til det, eller å innta store doser gift, bortsett fra når det er nødvendig for å overvinne en alvorlig sykdom.

Spørsmålet er om denne unngåelsen skal være absolutt eller relativ og hvilke (uintenderte) konsekvenser et forbud vil få. Et annet sprøsmål er: Hva gjør man I PRAKSIS for å unngå mageleie?

Her er noen avgjørende bidrag:

1. Effektiv, individuelt tilpasset, forebygging: Hva er det som FAKTISK forebygger nødssituasjoner? Hvilke egenskaper og ferdigheter i personalgruppa? Hva slags samspill? Hva slags kultur? Hva slags balanse mellom aktivitet og hvile? Hvilke samtalemner? Hva er det som FAKTISK fører til at situasjoner tilspisser seg, og hvordan kan det unngås? Hvorfor er gode strukturerings- motiverings og forsterkningstiltak essensiell forebygging?

2. Effektiv deeskalering: Hvordan hindrer man en vanskelig situasjon i å bli farlig? Hvordan tar man hensyn til de fysiologiske prosessene som finner sted hos de involverte?

Både forebygging og deeskalering må bygge på en forståelse av at aggressiv og voldelig atferd er effektive og naturlige overlevelses- og mestringsstrategier, frambrakt av naturlig seleksjon (på artsnivå) og individuell læringshistorie. En må også ta i betraktning biologiske og historiske motstrategier til aggressiv og voldelig atferd.

3. Effektive ikke-inngripende strategier for skadeavverging: Dette er et ofte neglisjert, men avgjørende felt. Grunnleggende “taktisk” kompetanse gir muligheter for å være skadeavvergende uten tvangsbruk og uten å vekke oppsikt. Hvor plasserer man seg? Hvordan leder man bort “førstebevegelsen” som i neste sekund ville vært farlig?

4. Skalering av inngrep: En “stige” av skadeavvergingsteknikker som går sømløst over i hverandre, og som bygger på samme taktiske prinsipper, gjør det enklere å velge de mindre inngripende teknikkene, selv i svært risikable situasjoner.

Karl Kristian Indreeide – juli 2013

Fysisk skadeavverging og bruk av mageleie

Fredag 28.06.2013
Beskyttelse mot skade er et grunnleggende gode, og å kunne beskytte seg selv mot skade er en grunnleggende rettighet. For helsepersonell er det å beskytte andre mot skade en grunnleggende oppgave.

Norsk lovverk gir alle norske borgere rett til å begå ellers ulovlige handlinger for å beskytte seg selv eller andre mot skade som følge av vold. Arbeidsmiljøloven skal beskytte ansatte mot vold og trusler i arbeidet. Det finnes dessuten særskilte lovbestemmelser som pålegger arbeidstakere å gripe inn med bruk av tvang og makt for hindre skade på personer og eiendom. Mange ansatte i helse- og sosialsektoren har tvangsbruk i skadeavvergende hensikt som en mulig, lovregulert, arbeidsoppgave.

Det er allmenn enighet om at vesentlig skade bør hindres, at dette fortrinnsvis bør skje uten bruk av fysisk tvang og makt, og at tvangsbruk som likevel viser seg nødvendig er så lite inngripende som mulig. Den skadeavvergende innsatsen må fylle minst tre kriterier: Den må effektivt hindre skade på alle involverte parter, den må være så lite inngripende som mulig, og tvangsformen som brukes må være lovlig.

En problemstilling i denne forbindelse er skadeavvergingsmetoder som inneholder fastholding i mageleie. Flere plutselige dødsfall synes å henge sammen med slik fastholding. Dødsfallene settes i forbindelse med såkalt asphyxia, en form for kvelning. Asphyxia beskrives som mangel på oksygen eller overskudd av karbondioksyd i kroppen som er forårsaket av redusert pustekapasitet. Stiftelsen SOR og andre har etterlyst en grundigere gjennomgang av fastholding i mageleie som del av tjenesteytingen til personer med utviklingshemning som utøver skadevoldende atferd. http://www.samordningsradet.no/index.cfm?pArticleId=27851&pArticleCollectionId=4205

Hvorfor brukes mageleie?

Det er ikke tilfeldig at de mest krevende pågripelsene og skadeavvergingssituasjonene ofte ender i mageleie. To forhold gjør seg gjeldende: Der målet er størst mulig grad av kontroll over bevegelsene til en person gjennom fysisk holdning er mageleie den mest effektive posisjonen. Dette følger naturlig  av måten menneskekroppen er konstruert på og av gravitasjonen. Det andre forholdet er at i en fysisk konflikt, spesielt der en part prøver å kontrollere bevegelsene til en annen part, vil all økning i intensitet gi økt sannsynlighet for at en eller begge beveger seg fra en vertikal (stående) til en horisontal (liggende) posisjon. Intense kamper om fysisk kontroll vil med andre ord ha en tendens til å ende liggende, uavhengig av de involvertes planer og ønsker.

Mulige konsekvenser ved å unngå bruk av mageleie

I litteraturen påpekes hyppig en sammenheng mellom ekstrem anstrengelse og plutselig død under fysiske begrensninger. Det kan være fornuftig å tenke gjennom mulige konsekvenser ved å forby bruk av mageleie: lavere grad av kontroll vil innebære høyere risiko for skade på alle involverte. Man kan tenke seg et økt behov for bruk av mekaniske tvangsmidler og økt bruk av beroligende medikamenter. Dersom man ser for seg at man skal beholde samme grad av kontroll vil det kreve andre fysiske egenskaper hos personalet enn det som kreves når mageleie tillates. Det er også mulig å se for seg at man i økt grad vil favorisere personer med høyere risikotoleranse og som på en annen måte enn i dag er komfortable med fysiske konflikter. Man kan også se for seg økt bruk av ureglementerte kontrollteknikker i situasjoner hvor personalet erfarer at de godkjente teknikkene ikke gir tilstrekkelig kontroll. I et litt større perspektiv kan man se for seg større vansker med integrering ved at risikoen for skader på utenforstående øker. Mindre effektive skadeavvergingsteknikker resulterer, der alle andre faktorer er like, i mer langvarige og mer omfattende «basketak». Erfaring tilsier at dette resulterer i mer langvarig tvangsbruk og naturlig nok i høyere risiko for skader. Det er også logisk at mer langvarige basketak medfører større oksygensgjeld hos personen som utsettes for tvangsbruk. Denne oksygengjelden synes å være en avgjørende faktor for asphyxia. Det er derfor mulig å se for seg økt risiko for asphyxia hos personer i andre posisjoner enn mageleie som følge av mer langvarige basketak. Som tidligere nevnt er det dessuten slik at selv om man aktivt søker å unngå mageleie, vil forsøk på å kontrollere en kjempende person ofte resultere i en horisontal posisjon.

Sammenheng mellom dødsfall og mageleie

Mageleie reduserer en persons pustekapasitet sammenlignet med mange andre posisjoner. Diskusjonen dreier seg om hvor stor risiko dette innebærer. Mange andre faktorer spiller også inn, som overvekt, rusmiddelbruk, oksygengjeld, grad av kompresjon (trykk ovenifra) osv. Det er også slik at dødsfall forårsaket av asphyxia forekommer i andre posisjoner enn mageleie, og at asphyxia ikke er eneste årsak til dødsfall ved fysiske begrensinger i nødsituasjoner. Det finnes per i dag ingen oversikt over dødsfall i sammenheng med skadeavvergende tiltak i helse- og sosialsektoren i Norge. Internasjonalt er det rapportert om flere slike dødsfall (Nunno, Holden, & Tollar, 2006; Parkes, 2002). Nunno, Holden & Tollar (2006) gjennomgår i sin artikkel 45 dødsfall innenfor amerikansk barne- og ungdomsinstitusjoner/fosterhjem i perioden 1993-2003. Artikkelen beskriver dødsfall som følge av fysisk begrensing (mekanisk eller ved manuelle holdeteknikker) som har forekommet i mageleie, sideleie, ryggleie og sittende. I ett tilfelle omkom et barn fordi personalet som holdt barnet falt oppå barnet under en stående holdning. Artikkelforfatterne skriver i diskusjonen at selv om det hevdes at det å holde noen liggende på gulv, og særlig i mageleie, innebærer en større risiko for skade og død, må man undersøke andelsvis fordeling mellom de ulike holdeposisjonene for å kunne konkludere med at enkelte posisjoner er farligere enn andre. Artikkelen avsluttes med:

“All restraint positions were represented in this sample and all positions can be lethal, especially when misapplied or misused.”s. 1342.

Hvordan redusere risiko ved bruk av mageleie

I følge norsk lov skal helsepersonell ta kontroll i visse situasjoner. Det er gode argumenter for at mageleie er den posisjonen som gir størst grad av kontroll.  Mageleie representerer på den annen side en risiko for asphyxia, delvis på grunn av posisjonen selv, delvis på grunn av vekten som lett kan legges på den som holdes, delvis på grunn av andre faktorer som at ben og armer kan bøyes oppover. Det er ovenfor påpekt at det å forby mageleie kan ha en rekke problematiske konsekvenser. Et spørsmål som kan stilles er: kan man beholde fordelene ved mageleie og samtidig minimere risikoen for asphyxia? Paradoksalt nok kan et sentralt virkemiddel for å unngå asphyxia være å oppnå høy grad av kontroll tidlig i en nødsituasjon. Jo lengre basketaket varer jo høyere blir oksygengjelden hos den som begrenses, og det er en åpenbar sammenheng mellom oksygengjeld og asphyxia.

Tilfellene av asphyxia som det vises til i litteraturen, har til felles at de forutgås av langvarige og intense fysiske konflikter. En annen faktor som går igjen i mange episoder er at det i tillegg til mageleie har vært brukt halslås, kveletak og annet som åpenbart påvirker pustekapasiteten/oksygenbehovet.

En viktig risikofaktor for asphyxia er trykk på bryst og mellomgulv. I nesten-dødsfallet som rapporteres i Nissen et al., (2012), ble personen som nesten omkom holdt fast av minst ti personer, to av disse som hver veide ca. 80 kg, lå med full vekt på pasientens bryst og mellomgulv. Det å kunne bruke kroppsvekt i stedet for muskelstyrke er en av faktorene som gjør det mulig for relativt sett fysisk svakere personer å oppnå kontroll i nødsituasjoner. Dette er likevel mulig uten at trykket legges på mellomgulv eller bryst, og dermed minimeres risikoen for kompresjons-asphyxia. En siste sentral faktor er stressnivå hos personalet. Høyt stressnivå har effekter som øker risikoen for skade på den som håndteres, blant annet asphyxia. Sensitiv bruk av kraft og tyngde er lettere å oppnå når personene som skal gjennomføre en skadeavvergingsprosedyre ikke er mer enn adekvat stresset. Høyt stressnivå er som regel knyttet til opplevd eller reell mangel på kontroll i en kritisk situasjon.

Oppsummering

Etisk og juridisk skal fysisk begrensing bare brukes i nødsituasjoner. Nødsituasjoner med voldelig atferd er høyrisikosituasjoner. Det finnes ingen tilnærming som kan gjøre slike situasjoner risikofrie. Det eneste man kan oppnå er en optimal reduksjon av risikofaktorer. Asphyxia som følge av posisjon eller kompresjon er en slik risikofaktor. Å konstatere at denne risikofaktoren er tilstede og at den gjerne opptrer i sammenheng med mageleie gir ikke tilstrekkelig grunnlag for å diskvalifisere mageleie under skadeavverging. Det må understrekes at logisk sett vil en rekke av risikofaktorene som kan føre til skade eller død opptre i forbindelse med bruk av mageleie. Dette betyr ikke med nødvendighet at det er mageleie som er årsaken til dødsfallet.

En oppsummering kan være:

  1. Å minimere skaderisiko i nødsituasjoner for alle involverte er krevende både med hensyn til organisering, fysisk tilrettelegging, kompetanse, praktiske ferdigheter og personlige egenskaper.
  2. Det finnes ingen garantier mot plutselige dødsfall i nødsituasjoner. Asphyxia er én av mange risikofaktorer her, og må selvsagt tas på alvor.
  3. Kunnskap om og trening i effektiv skadeavverging i nødsituasjoner er en forutsetning for å unngå skader, deriblant asphyxia.
  4. Manglende kontroll i situasjoner hvor fysisk inngripen er nødvendig for å hindre skade vil øke risikoen for alle typer skader, inkludert asphyxia.
  5. Økt samarbeid mellom miljøer som har den nødvendige medisinske/fysiologiske kompetansen, miljøer som har den nødvendige terapeutiske og omsorgsfaglige kompetanse og miljøer med den nødvendige skadeavvergingstekniske kompetansen vil være viktig i det videre arbeidet for å ytterligere minimere faren for at asphyxiarelaterte dødsfall i sammenheng med skadeavverging i nødsituasjoner skal forekomme.
Karl Kristian Indreeide og Monica Vandbakk – juni 2013

Åpent grunnkurs HAVA – 25 og 26 juni

Tirsdag 21.05.2013
Grunnkurs i skadeavverging, forebygging og deeskalering - 2 dager

Dette kurset gir opplæring i effektiv og skånsom skadeavverging i nødsituasjoner. Kurset preges av trening og praktiske øvelser. Teoridelen legger vekt på problemstillinger som er sentrale for skadeavverging og tvangsbruk. Det gis også undervisning i analyse av aggressiv og voldelig atferd og innføring i forebyggende og deeskalerende strategier

Forebygging og deeskalering 2. – 3. april

Søndag 17.02.2013
Alle som arbeider med personer som har alvorlig utfordrende atferd bør delta på fordypningskurs i forebygging og deeskalering.

Dette fordypningskurset handler om hvorfor episoder med aggressiv og voldelig atferd forekommer, og hva som kan gjøres for å unngå dem. Det undervises i metoder som effektivt forebygger voldelig atferd, og metoder som hindrer at truende situasjoner eskalerer. Til grunn for strategiene ligger en teoretisk tilnærming som gjør disse formene for atferd mer tilgjengelige for analyse og lettere å begripe.

Forebygging og deeskalering er et system av prinsipper, strategier og teknikker som er egnet til å redusere forekomsten av vold eller annen alvorlig utfordrende atferd. Gode analytiske og praktiske ferdigheter på disse områdene er avgjørende for sikkerhet, trygghet, redusert tvangsbruk og lavere stressnivå i miljøer hvor aggressiv og voldelig atferd kan forekomme.

Kursoversikt

Strammer inn sikkerheten på Oslo Rådhus

Torsdag 03.01.2013
Arne Kvanvig sørget for sikkerheten under 22. juli-rettssaken i sommer. Nå går han løs på Oslo-toppenes maktsenter.

HAVA-instituttet er en del av sikkerhetssatsingen til Oslo Rådhus. Arne Kvanvig har jobbet med sikkerheten på Tinghuset i tolv år. Nå tar han fatt på den nyopprettede stillingen som sikkerhetssjef på Oslo rådhus. Sikkerhetssjef Kvanvig satser på oppgraderte ferdigheter i forebygging, deeskalering og hensynsfull skadeavverging for sine folk. Vi takker for tilliten!

Les hele artikkelen her

afp000451704

©2013 Design & utvikling av knowhow